Av Leif J. Ryan
Hva ble sunget, spilt og danset når man møttes til samvær
og fest i Idd og Enningdalen i gamle dager? Har det vært noen egen kultur for
folkemusikk og folkedans her?
Dette vakte min interesse da jeg i 1980 ble med i Hogdals Spelmannslag og Norrhôttarnas Folkdanslag rett på andre siden av grensen. Der var det en levende folkedans- og folkemusikktradisjon, og jeg oppdaget at flere av melodiene vi spilte måtte ha kommet fra Norge – kanskje fra Idd? Dette bestemte jeg meg for å undersøke.
Som utgangspunkt visste jeg at den kjente organisten og folketonesamleren L. M. Lindeman hadde besøkt distriktet i 1868. Her fant han over 50 folkemelodier fra Idd, Berg og Aremark. I dag er de i Riksarkivets forvaring. Mange av sangene og melodiene er fra 1700 – tallet er enda eldre. Det er lokale versjoner av de såkalte kjempevisene, med dramatiske tekster om helteskikkelser, bruderov, drap og krigshandlinger. Men Lindeman har dessverre hatt det travelt, for han har bare nedtegnet ett vers av teksten til de forskjellige sangene, og i dag har nok resten gått i glemmeboken. Her er også lokale versjoner av såkalte vandremelodier, som man også kan kjenne igjen i de andre nordiske land.
De mest interessante i denne sammenheng er imidlertid de mange lyse dur-melodiene fra Idd, de såkalte ”sangleker med dans”, som kan sies å være en spesialitet for distriktet. Her er et eksempel på tekst til en sanglek med dans:
Tre Damer stander paa Gulvet lik` som en Ros.
Tre Herrer stander paa Gulvet lik` som en Ros.
For at søge sig en Mage, som er saa god.
For at søge sig en Mage, som er saa god.
Folkedansen – ringdans med sang lik den vi kjenner fra Færøyene i dag – var tradisjon helt fra tidlig middelalder.
Fra 1700-tallet gjør instrumentene sitt inntog. Påvirkningen fra utlandet økte og andre danser utviklet seg. Den store ringen ble brutt opp, og det oppsto forskjellige varianter med mindre ringer, rekker og pardanser. De vanligste norske bygdedansene som utviklet seg, var gangar, springar, rull, pols og halling. Særlig ble springaren populær. Den utviklet seg imidlertid her i Østfold til en egen variant. Springdansen – eller ”sprengedansen” – som den ble kalt her nede, avvek fra den ”innlandsnorske” springaren, polsen og også den svenske polsken, og er derfor en spesialitet. Det ble også danset halling på begge sider av grensen, og det finnes hallinger som er komponert her i distriktet. En av dem har til og med tekst, slik at det kan synges og klappes til dansen:
sa Fanden han dansa paa muren i vei - !!”
Denne hallingen